Selv når jeg lyver så forteller jeg sannheten. Det høres ut som en selvmotsigelse. Det er det også, til en viss grad. Men gi det et øyeblikk, for det er noe der som faktisk holder vann. Si at noen spør hvordan helgen var. Du sier "fantastisk". Det er løgn – den var middels, du sov for mye og spiste nudler tre dager på rad. Men på et dypere nivå? Sannheten kommer alltid frem et sted. I tonefallet. I det lille pauseøyeblikket før svaret. I måten du unngår å nevne nudlene på. Selv når jeg lyver så forteller jeg sannheten, fordi løgnen i seg selv er informasjon. Den forteller hva du helst vil unngå, hva du skammer deg over, hva du håper ingen spør mer om. En god løgn er bare sannheten kledd i et dårlig kostyme – og kostymet sitter sjelden helt riktig. Dette er ikke en filosofitime. Det er bare en observasjon fra noen som har løyet nok ganger til å se mønsteret. Selv den mest overbevisende løgnen lekker litt sannhet et sted, til de som faktisk lytter. Noen er gode til å lyve med ansiktet, men dårlige til å lyve med stemmen. Andre er motsatt. Uansett hvor god du tror du er, finnes det alltid en sprekk et sted – et blunk, en latter som kommer et halvt sekund for sent, et "ja, helt sikkert" sagt med litt for mye overbevisning. Bær den med god samvittighet, eller dårlig – det kommer uansett frem til slutt. Selv når jeg lyver så forteller jeg sannheten.