Alle sa det. Lærere, trenere, tanter i bursdagsselskaper. Det lyste av deg. Du kunne blitt hva som helst. Verden lå åpen, og alle var enige om at du kom til å ta den, hele greia, med god margin. I had potential er for deg som husker akkurat hvor mye alle forventet. Karakterene som pekte oppover. Talentet ingen kunne overse. Den følelsen av at du var på vei et sted stort, at det bare var et spørsmål om tid før alt løsnet. Så gikk tiden. Og et sted underveis ble «kommer til å bli noe stort» til «hadde noe der en gang». Ikke med et smell, men stille, en helt vanlig tirsdag, mens du gjorde noe ganske annet enn det du egentlig skulle blitt. Det er ikke bittert. Det er nesten befriende. Å legge fra seg forventningene til den personen du kunne blitt, og heller være den du faktisk ble. Ingen krise, ingen stor forsoning, bare en rolig erkjennelse. Potensialet var reelt nok. Det ble bare aldri hentet ut, og verden gikk videre uansett, uten å sende regning. I had potential er ikke en klage. Det er en konstatering, sagt med et skuldertrekk og roen til noen som for lengst har sluttet å måle seg mot en versjon som aldri dukket opp. Du hadde det, en gang. Og på et vis holder det. I had potential.