Ball 88. Stappet ned i en høyvannsbukse. Helst Levi's 501, helst med en bred belte. Hvite tennissokker synlige over seilskoene, og en sveis som krevde minst en halvtime med hårspray for å holde formen gjennom hele skoledagen. Ball 88 var ikke bare en genser. Det var medlemskap i en klubb ingen snakket høyt om, men alle visste reglene til. Eide du ikke en, var du ute. Det spilte ingen rolle hvor god du var i fotball eller hvor morsom du var i friminuttet – uten riktig logo på magen var du usynlig. De stripete fargene skrek om oppmerksomhet på en måte som i dag ville fått enhver fargeterapeut til å gå i sjokk. Limegrønt mot sjokkrosa. Pastell-lilla mot elektrisk blått. Det var ikke subtilt, og det var aldri meningen. Den var med deg overalt. På skolefoto, der genseren var det eneste alle husket etterpå. På klassetur, der den ble skitten allerede første dagen, men ingen brydde seg. I bursdagsselskap, der minst tre andre dukket opp i identisk antrekk, og ingen syntes det var rart. Den logoen henger fortsatt der i minnet, sammen med VHS-kassetter fra videobutikken, viskelær som luktet tyggegummi, og en uforklarlig kjærlighet til klesmerker som i ettertid er vanskelig å forsvare logisk. Dette er en t-skjorte for de som husker akkurat hvordan det føltes å endelig få sin egen. Og for de som fortsatt har en gammel genser liggende på loftet, bare i tilfelle den blir kul igjen. Ball 88. Den ble kul igjen.