Mamma elsker meg. Noen ting i livet er konstante. Solen går opp. Natten kommer. Og mamma elsker meg – uansett hva som skjer, uansett hva du har gjort, uansett hvilken tilstand du er i når du kommer hjem. Det er en trygghet få ting kan måle seg med. En kjærlighet som ikke stiller spørsmål. Som ikke krever forklaringer. Som bare er der, stille og urokkelig, selv når alt annet rakner. Folk snakker om betinget kjærlighet som om det er normen. Som om man må fortjene det. Som om man må prestere, tilpasse seg, smile på riktig måte og si de riktige tingene. Men ikke alle kjærligheter fungerer slik. Noen er der uansett. Det har de alltid vært. Det vet man dypt inne, selv på de dagene det er vanskelig å huske. Noen bærer den visshetens som et skjold. Andre glemmer den et øyeblikk, men finner den igjen. Og noen trenger å bli minnet på det – stille, uten drama, uten store ord. Mamma elsker meg – og det er nok. Ta det med deg. Bær det. La det synke inn. For til slutt er det kanskje det eneste som virkelig betyr noe – at noen der ute elsker deg, helt og ubetinget, helt til slutten. Mamma elsker meg.